En senior fagperson bestemte seg for å svare via e-post på en litt fornærmende forespørsel fra en viktig klient, og nektet ham muligheten for at selskapet hans skulle oppfylle forespørselen og forklare hvorfor. Kunden returnerte e-posten samme dag, med en kopi til sin direkte sjef, og sa at dersom selskapet ikke kunne hjelpe ham med noe han virkelig ville, så ville han kansellere den nasjonale kontrakten de hadde avtalt. Denne meldingen havnet hos presidenten, som «kappet hodet av» på fagpersonen, etter at klienten hadde valgt å stenge kontrakten med en annen leverandør.

I en andre situasjon ble en juniorproff vitne til en kollega i en situasjon der han hånet og lo bak ryggen til en eldre klient. Hun bestemte seg for å "hevne seg" for damen, og kritiserte ham foran laget. Hun mente bare ikke at denne kollegaen var nevøen til en av selskapets partnere. Dagen etter hadde en «liten fugl» vennlig rapportert hele diskusjonen til direktøren for området, som inviterte juniorproffsen – nettopp ansatt – til å trekke seg fra virksomheten.

I den tredje situasjonen, en lege valgte å takke ja til en stilling i et privat selskap, etter mange års karriere som tjeneste på intensivavdelingen. Marerittet hennes i starten av overgangen var å vite hvordan hun skulle svare på e-poster og hvem hun skulle kopiere. Fordi jeg ikke hadde denne bedriftens "koden" godt klar over ennå, kopierte jeg noen ganger flere personer i emner jeg ikke kunne.var relevante eller kopierte ikke noen, og skapte konflikter som førte ham til sjefens kontor for en ubehagelig "alignment"-samtale, hvorfra han gikk på eggeskall.

Hold deg unna fallgruvene

E -post kommer ikke med avsenderens intonasjon, og vi vet at noen ømfintlige emner må behandles forsiktig og selvsikkert, og ikke gi rom for spekulasjoner. Det er flott for korte, direkte, informative meldinger, men bør aldri brukes i konfliktsituasjoner, med mindre den ene parten nekter å se den andre personlig. Likevel må forsøket på å sette opp et møte ansikt til ansikt gjøres, siden de ennå ikke har oppfunnet et virtuelt miljø som gjengir følelsen av å være ansikt til ansikt, øye til øye, med et åpent hjerte for en god samtale .

Mellom For de som har lederstillinger, er en vanlig feil å be samarbeidspartnere om å bidra til en ny idé eller et prosjekt, og når de gir sine meninger, ignorerer de det rett og slett og hevder at "Det vil ikke arbeid” eller “Vi har prøvd dette tidligere” eller fortsatt “Jeg liker idé Y bedre” (som tilfeldigvis var de som kom på det). Når vi ber teamet om hjelp, må vi sjenerøst lytte til alle, uten å avbryte dem, for ikke å risikere å hemme deres fremtidige samarbeid.

Og hva med fagfolk som mener de trenger å si alt de ønsker?tenke, for å være oppriktig og sove i fred? Den dag i dag blir jeg overrasket når jeg mottar klienter som impulsivt kritiserer fordi "de var oppriktige", uten å ta hensyn til synspunktene til de som lyttet og uten å forutse de katastrofale resultatene av slik naivitet. Resultat: de behandler kolleger som om de ikke var i stand til å oppfatte virkeligheten selv og tar sannheten som den eneste. Da klager de på konsekvensene og nekter å betale prisen for den handlingen. Oppriktighet har grenser! En klient fortalte meg at han mistet to forfremmelser fordi han likte å tro at han var den eneste i avdelingen hans som "fortalte sannheten".

Dette er noen situasjoner der fagfolk "feil hånd" når de bestemmer seg for hva man skal snakke om eller ikke snakke om på arbeidsplassen, hvordan man snakker om det, og gjennom hvilke midler. Bedriftskommunikasjon er en kunst og må utvikles som alle andre ferdigheter.

En grunnleggende regel for Bedriftskommunikasjon er: "komplimenter i offentligheten, kritikk i det private" (selv konstruktive). Likemenn bør ikke avsløres av flere grunner, hvorav den første er mangelen på yrkesetikk. Den andre grunnen vil være å pådra oss urettferdighet, på grunn av mangelen på kapasitet som vi alle har, i løpet av kort tid, til å vite alle faktorene som førte til at personen handlet på den måten. Å leve som voksne krever bevisste valg. og kreverevne til å vite rett tid å snakke og rett tid til å være stille. Noen ganger sier stillhet mer!